Historie

Stavanger Rederiforening ble grunnlagt 11. oktober 1901. Foreningens historie er derfor i stor grad et produkt av det 20. århundre, et århundre med både dype kriser og rike vekstperioder for alle som hadde sitt utkomme på og av sjøen. 



11. oktober 1901 var dagen da Stavanger Rederiforenings første generalforsamling fant sted. Allerede et halvt år før den tid, 11. april 1901, innbød ”herrene E. Berentsen, Sigval Bergesen, Hans Holdt og A. Meling byens korresponderende redere til forhandling om opprettelse av en rederiforening”.  Store deler av den en gang så omfattende seilskipsfarten hadde da spilt fallit, og mange av Stavangers rederier og handelshus led konkurs. Enkelte aktører tok lærdom av historien.  Sigval Bergesen så verdien i en rederiforening som kunne samarbeide om felles interesser. Bergesen, Stavanger Rederiforenings leder fra 1901 til 1918, er derfor den person som regnes som foreningens initiativtaker og grunnlegger. 



Foreningen ble ikke stiftet uten motbør. Mange av de mest tradisjonsrike rederne viste ikke særlig interesse for en mulig rederiforening, til tross for viktige programsaker. Bergesen var ikke en mann som ga seg lett, og historien forteller at det krevdes mer enn en god middag med tilhørende rødvin før en rederiforening lot seg stifte. Så endelig, på dagen et halvt år etter invitasjon ble sendt ut, avholdtes Stavanger Rederiforenings første generalforsamling. I tillegg til de nevnte fire herrer som sendte ut invitasjonen, stilte herrene Berge Bergesen, Christian Falck, G.C. Gabrielsein, Bernhard Hansen, T. Meling, Johan Pedersen, Ths. Poulsson, Christian Sørensen. Nils Birkrem Sørensen og Thorbjørn Waage.
Da Stavanger Rederiforening ble stiftet, var de første steg i overgangen fra seilskuter til dampskip tatt. I 1901 hadde Stavanger landets fjerde største dampskipsflåte bestående av om lag 70 skip, og et av landets mest moderne stålskipsverft, nemlig Rosenberg, som var eid av blant andre Sigval Bergesen.
Da Norges Rederforbund ble stiftet i 1909, var Stavanger Rederiforening et av medlemmene og Sigval Bergesen et selvskrevent medlem i forbundets styre.

Stavangers skipsfart i det 20. århundre kan sies å ha vært drevet fram først og fremst på to fraktområder. Det ene var passasjerer og gods langs kysten og innover Ryfylke. Utviklingen av lokalrutetrafikken la grunnlaget for at byen kunne vokse i samspill med sine nærmeste omgivelser.

Det andre fraktområdet var olje og gass. Denne tankfarten fant sted på verdenshavene, altså helt andre steder enn Stavangers hjemlige fjorder. Tankfarten var det som plasserte Stavanger på kartet som en sjøfartsby utover det 20. århundre. Da rederier som Kornelius Olsen, Sigval Bergesen, Stavanger Tank, Smedvig og Solvang kom i gang med tankskip fra slutten av 1920-årene, opplevde flere av byens redere at ting gikk deres vei.
Flere av tankskipene i internasjonal fart ble bombemål under 2. verdenskrig. Mange sjøfolk tilknyttet stavangerrederier mistet livet. Veien var uansett staket videre. Stavanger Rederiforenings medlemmer satset videre på tank, i tillegg til lokal- og kysttrafikk, i årene etter krigen og utover 1950-tallet. 



1960-årene ble en periode med fortsatt god vekst for rederinæringen og Rederiforeningens medlemmer, som stadig ble flere i tallet.
I 1965 hadde Bergesen-rederiene verdens største skip i ordre. Samme år regnes som starten på olje- og offshoreeventyret med utlysning av første konsesjonsrunde på norsk sektor og etablering av oljebaser og oljeselskap. Første forsyningsskip ble bestilt i 1970 av Smedvig, og siden fulgte flere rederier opp.
  

Rundt midten av 1970-årene fikk stavangerrederiene merke nedgangstidene for skipsfartsnæringen. Dette var en urolig tid som førte til både utflagging og nedleggelser. Stavanger Rederiforenings medlemmer beholdt likevel sin ledende posisjon innen tank og offshore. Da nye rammevilkår kom på plass med etableringen av Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), var det ingen tvil om at Stavanger hadde en livskraftig skipsfart- og offshorenæring. Hovedformålet med opprettelsen av NIS var å sikre at norskeide skip ble registrert under norsk flagg, bedre konkurransevilkårene for norskregistrerte skip i utenriksfart samt å opprettholde sysselsetting av norske sjøfolk. I 1992 ble også Norsk Ordinært Skipsregister, NOR, etablert. NOR omfatter alle registreringspliktige skip (fartøy på 15 m eller mer) med norsk flagg som ikke er registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister.



Helt fra mellomkrigstiden og fram til i dag, har flere Stavanger-rederier vært blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. Med stor grad av lokalt mannskap har Stavanger-flåten ytt viktige bidrag til  industriell utvikling flere steder i verden. Medlemsbedrifter innenfor olje- og offshoresegmentet er med i alle faser av petroleumsvirksomheten, og er i teknologifronten innen subsea, forsyning, boring og servicefartøy samt produksjon og transport av olje og gass.


Det pågår en stadig debatt rundt rammevilkårene til den maritime næringen generelt og norske rederier spesielt. Stavanger Rederiforenings medlemmer følger denne debatten tett, og har siden årtusenskiftet tatt ansvar innen rekruttering til den norske maritime næringen. Stavangerrederiene har så absolutt bidratt til at både den norske sjømann, og sjøfolk fra andre land, får teorien og praksisen det kreves i vår moderne skipsfart. Og akkurat det, ville nok herrene bak Stavanger Rederiforenings grunnleggelse, herrene E. Berentsen, Sigval Bergesen, Hans Holdt og A. Meling, sett på med stor glede.

For også i vårt årtusen opplever den  maritime næringen at rammevilkårene er i endring, med den sykliske utviklingen i finansverdenen og kampen om de gode hodene som de to kanskje største utfordringene. Stavanger Rederiforenings medlemmer er opptatt av å være i stadig utvikling for å håndtere de stadig skiftende rammevilkårene. Nettopp evnen til innovasjon og nytenkning vil være et viktig moment i årene som kommer.