Historie

Norge regnes i dag som verdens 5. største shippingnasjon. Ca. 100 000 mennesker er direkte sysselsatt i maritime bedrifter, en stor andel av disse i distriktene. Slike imponerende fakta er ikke tilfeldige, men henger sammen med en rederinæring som har overlevd to verdenskriger og flere lavkonjunkturer - og høstet goder i oppgangstider, blant annet av teknologiske nyvinninger og modig lederskap. 

Norsk rederihistorie omfatter alt fra seilskuter til tankskip. Det var i løpet av 1800-tallet Norge ble en størrelse å regne med innen verdens sjøfart. I 1875 hadde Norge verdens tredje største flåte. I denne halvdelen av 1800-tallet begynte man også å se dampskip under norsk flagg. Noen tapte store summer på den nye tids teknologi til havs, andre tjente ditto gode penger. 



I begynnelsen av 1900-tallet så flere redere behovet for å etablere et landsdekkende rederforbund for å ivareta næringens interesser i en urolig samtid. Derfor, i 1909, så Norges Rederforbund dagens lys. Da hadde man allerede i Stavanger, Bergen og en del andre regioner, stiftet sin egen rederiforening.



Den norske flåte og dens redere spilte viktige roller under både 1. og 2. verdenskrig, samt i mellomkrigstiden. Under begge verdenskriger ble det inngått tonnasjeavtaler med britene, og særlig i siste verdenskrig var dette av stor viktighet da avtalen sikret inntekter til den norske eksiladministrasjonen og de norske styrkene, samt var et viktig bidrag til gjenreisningsarbeidet. Men prisen var høy; De menneskelige tap kom opp i nær 4000 og mer enn halvparten av Nortraships 1081 skip gikk tapt.

Det norske samfunnet nøt godt av skipsfartens investeringer etter 2. verdenskrig. I perioden 1945-1965 bidro den med 2/3 av de nye arbeidsplassene som ble skapt. Skipsfartens andel på 22-26 prosent av de samlede norske investeringer viste seg å være de mest lønnsomme.

Utviklingen av offshorenæringen ga ny dimensjon til norsk skipsfart. Oljefunnet på Ekofisk i slutten av 1969 vakte interessen for offshoremarkedet blant norske shippingfolk for alvor, da både forsyningsskip og borerigger ble bygget for norsk regning.

Shippingkrisen på 1970 og 1980-tallet ble tøff for den norske rederinæring. Rederier over hele landet valgte å flagge ut mange av sine skip til land hvor rederikostnadene var betydelige lavere Løsningen ble Norsk Internasjonalt Skipsregister – NIS, som ble etablert 1. juli 1987. Hovedformålet med opprettelsen av NIS var å sikre at norskeide skip ble registrert under norsk flagg, bedre konkurransevilkårene for norsk registrerte skip i utenriksfart samt å opprettholde sysselsetting av norske sjøfolk. Med NIS fikk norsk skipsfart et løft i 1988-90, da store deler av flåten vendte tilbake under norsk flagg og ble gjenreist.

I 1992 ble også Norsk Ordinært Skipsregister, NOR, etablert. NOR omfatter alle registreringspliktige skip (fartøy på 15 m eller mer) med norsk flagg som ikke er registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. Også dette var et ledd i å utvikle bedre rammevilkår for maritim næring i Norge.


Den positive utviklingen ble imidlertid undergravd mot slutten av 1990-tallet gjennom en rekke politiske vedtak som svekket konkurranseevnen til både sjøfolk og rederier. Fra 1999 til 2006 gikk flåten tilbake med 29 prosent og antall norske sjøfolk med 20 prosent. Først med den nye sjøfartspolitikken i 2007, nærmere bestemt regjeringens maritime strategi "Stø kurs, fikk næringen igjen konkurransedyktige rammevilkår for fremtiden.

I 2009 stod likevel nye utfordringer for døren, og denne gang var det den verdensomspennende finanskrisen som skapte bekymring. Flere banker gikk konkurs, og andre satte bremsene på for finansiering av nybygg og andre prosjekter. Ratene for transport sank verden over, noe som viste igjen her hjemme. I løpet av første halvdel 2010 kunne man se lysning i horosonten, men også en del mørke skyer. Igjen ser man at de sykliske forholdene i verdensøkonomien virker inn på den norske maritime næringen.

Utfordringen med skiftende rammebetingelser, som for eksempel i form av skiftende fokus i de årvisse statsbudsjetter, er en utfordring som ganske sikkert vil vedvare også i årene som kommer. Samtidig dukker det stadig opp nye muligheter og vekstområder, som kan eksemplifiseres med Norges egne nordområder og den fine veksten i Brasil. Fremtiden for norske rederier og næringen rundt denne vil nok derfor ganske sikkert ikke være ulik fortiden, med både bølgedaler -og topper.